Off

Edvard Schønning: Et hundreårs-minne

Det er i år hundre årsiden en av Saltens gamle enere, Edvard Schønning, døde i 1909.

Han var da 71 år og kaptein på det nye og prektige skip «Folden», tilhørende Salten Dampskibsselskap. Det gikk på strekningen Bodø-Narvik som passasjer- og godsskip, og Edvard Schønning døde på brua da han på endt tur fra Bodø skulle ta «Folden» til kai i Narvik.

Kjøpmann Zahl
Han «falt på sin post» som en navngjeten kaptein, navigatør, og en sjøulk av de helt store. Men historien om Edvard Schønninger så mye mer. Kort fortalt kan vi si: Edvard kom som liten gutt til kjøpmann Ellingsen på Kjerringøy og vokste opp i familien der, og seinere hos etterfølgeren kjøpmann Zahl og hans kone, Anna Elisabeth Zahl. Han var som sønn i huset og gikk en god skole på handelsstedet innen sjømannskap og ulik handelsvirksomhet. Hans store teoretiske og praktiske dyktighet gjorde at han allerede som tenåring fikk ansvarsfulle oppgaver av Zahl.

Ung skipper
Han ble tidlig en meget dyktig navigatør og skipsfører, og 19 år gammel er han skipper på en av Zahls jekter, «Columbo». Året etter ble han forfremmet til skipper på Zahls skonnert «Familiens Haab» som den gang var det største skip i Folden amt. Han hadde som ung skipper også ansvaret for seiling av laster med sild og klippfisk til Østersjøen/Baltikum.

Hjartøya
Edvard Schønning var bare litt over tyve år da «Storgården» i amtet beliggende på Hjartøya yttersti Foldfjorden, kommer i hans eie i 1862. En eiendom på 3.000 dekar med store områder flat dyrkingsjord. Han gifter seg og det bygges en prektig laftet hovedbygning på gården. Den skal huse både familie og mange tjenestefolk. Edvard Schønning utvikler Hjartøya til et sentrum for fiskemottak av store mengder sild og klippfisk som føres på egne jekter, og med et nært samarbeide med Zahl på Kjerringøy handelssted. Hjartøya får en bosetting på ca. 60 personer og blir egenskolekrets.

Modell til Benoni
Fra flere hold sies det at Knut Hamsun har Edvard Schønning som modell for Benoni da han skrev romanen «Benoni og Rosa», og når en leser den og sammenligner Benoni med Edvard Schønnings virke på Hjartøya så kan mye stemme. Både som fartøyskipper, forretningsmann, stor noteier og bonde, beviste han sin dyktighet og rastløse skaperkraft. Midt opp i all privat virksomhet engasjerer han seg som 30-åring i den gruppe som i 1868 sto i spissen for oppstart av Salten Dampskibsselskap.

Begavelse
Han selger så «Storgården» i 1883 og familien flytter til Bodø. Fra da av og til sin død var Edvard Schønning kaptein på mange båter i Salten Dampskibsselskap. Han er også en av de første hurtigrutekapteiner som går opp leden for denne «kystens riksvei» fra Bergen og videre til Finnmark. Etter sitt lange virke som skipper/kaptein på utallige skuter var det ikke noen uhell under hans mange ferder på sjøen. Han var en utrolig begavelse og pådriver på så mange felt, og en person vi med god grunn kan minnes når det nå er hundre år siden Edvard Schønning døde.

Seminar på Hjartøya
Den 4. juli vil «Hjartøyas Venner» ha et en dags historieseminar om Hjartøya på grendehuset i Stamsvika. En av skutene til Salten Veteranbåtlag vil ta turen over sundet til Hjartøya og «Schønninghuset» vil bli besøkt. Når nå Fylkesmannen i Nordland har bestemt at «Schønninghuset» på Hjartøya skal restaureres så vil dette også bli et minnesmerke over samfunnsbyggeren Edvard Schønnings liv og virke. Samtidig vil bygget dokumentere tidligere tiders byggeskikk og stå der som et monument i det kulturlandskap det har vært en del av siden 1865. Bevaringen av «Schønninghuset» er derfor utmerket kultur- og miljøvern i kulturminneåret 2009.

Hilsen fra Styret i «Hjartøyas Venner».

KILDE: Saltenposten.

SE ARTIKKEL SOM PDF:
Saltenposten PDF 1 side

Off

Statens perler forfaller

Huset på Hjartøya eies av staten, men er på ingenmåte blant de mest staselige. I over 30 år har staten latt bygningen forfalle.

AV OLE MAGNUS RAPP, AFTENPOSTEN

Gjennom en årrekke har staten sikret seg noen av de vakreste eiendommene landet rundt. Mange hundre er samlet inn for å sikre at allmennheten skal få benytte stedene. Men staten har vært en slett vaktmester. Mer enn 200 av eiendommene har store eller små bygninger, og i de fleste tilfellene er ikke bygningene vedlikeholdt. Nå skal noe skje. Arbeidet med å få oversikt over friluftsområder og Statens Kulturhistoriske Eiendommer, SKE, har begynt. Alle departementer skal lage en oversikt over hva de eier, og alt vil bli samlet i en database. Forsvarsdepartementet har kommet langt i sin registrering. Miljøverndepartementet har ennå mye ugjort.

Fra slott til sjøbod
Listene vil inneholde alt fra Slottet, kirker og universiteter til forblåste naust og uthus. På Hjartøya i Steigen i Nordland oser det av kultur, historie og vakker natur. Her bygget forretningsmann og skipper Edvard Schønning i 1865 sin storgård, med hovedhus og fjøs, omgitt av mindre bygninger og husmannsplasser. Han førte selv både jekt og galeas med nordnorske varer til Bergen og videre til handelshus ute i Europa. Schønning var blant stifterne av Salten Dampskipsselskap, som senere gikk inn i Hurtigruten. Han samarbeidet tett med kjøpmann Zahl på Kjerringøy, en av Nord-Norges mektigste. Begge er å finne i Knut Hamsuns bøker. Schønning har mest sannsynlig gitt inspirasjon til figuren Benoni.

Staten kjøpte
Hjartøya har vært et sentrum i regionen. Dengang gikk all samferdsel tilvanns, og her er fortsatt ingen veier. Huset kalles i dag Schønnings eller Benonis hus. Laila Medlie var den siste som flyttet fra Hjartøya. I 1963 var hun 21 år og forlot et godt vedlikeholdt hovedhus på en godt drevet jordbrukseiendom. 12 år etter kjøpte Miljøverndepartementet bygningene og det meste av Hjartøya. Nå skal Hjartøya på listen over Statens Kulturhistoriske Eiendommer. Siden 1975 har det ikke vært brukt en liter maling eller en krone i vedlikehold her. Miljøvernminister Rolf Hansen stoppet et forslag om å fjerne hovedbygget. Departementet hadde større planer, men like etter ble det regjeringsskifte.

Hjartøyas venner
Stiftelsen Hjartøyas Venner mener det er skammelig at ingenting skjer, og at forfallet får pågå uhindret. De forlanger at eieren tar ansvar, og at hovedhuset blir restaurert slik at allmennheten kan få glede av det. De ser gjerne for seg at det blir en del av turistforeningens hytter. Men deler av fordums prakt må først hentes tilbake med penger fra eieren. Om eieren vil, stiller ildsjelene gjerne opp på dugnad. Også Fylkesmannen i Nordland, fylkeskommunen og Steigen kommune ønsker å satse på Hjartøya. Men penger til restaurering og tilrettelegging må komme fra staten. Fylkesmannen har allerede bevilget penger til en flytebrygge. Oppdrettsfirmaet Mainstream, som har anlegg på øya, skal sørge for at den kommer påplass. De vil også stille opp med båter og transport hvis restaureringen kommer i gang.

Et sted for alle
– At ingenting har skjedd på 33 år, er utrolig. Byråkrater i departementet eier ikke skamvett. De må foreta seg noe snarest, sier Andor Normann, som leder Hjartøyas Venner. Han minner om at svært få steder i Norge inneholder så mye variert kultur og historie. Nå er det stadig flere som besøker Hjartøya for å oppleve stedet, og hovedhuset er hverken vakkert eller hensiktsmessig. – Vi ønsker at dette skal bli et sted for alle. I 2015 er bygningen her 150 år, og til da må det fremstå som nyrestaurert, sier Ninni Jensen i venneforeningen. Salten Veteranbåtlag ser for seg Hjartøya som et viktig sted i deres turistsatsing. Mange vil oppleve vakre Steigen. – Her er makeløs natur og en egen ro som millioner av mennesker gjerne vil være i, sier Per Reffhaug, som leder veteranbåtlaget.

Viktig kystkultur
Steigen kommune er medlem i HjartøyasVenner, og ordfører Asle Schrøder ser for seg at blant annet beboere på rusbehandlingstilbudet Steigen Omsorgsheim kan bli flittige brukere av Hjartøya. Røyne Kyllingstad, som er professor i arkitektur og arealplanlegging, mener det er svært viktig at man tar vare på kystkulturen. Han tok sin diplomoppgave med å registrere Kjerringøy Handelssted i 1959, et anlegg som nå er Bodø kommunes stolthet. – Nordmenn var født med årer i nevene, bare noen få hadde ski på bena, sier han. Han vil at flest mulig skal lære om kulturen og næringene, midt oppe i all den pene naturen. Han påpeker at det ikke er for sent å redde hovedhuset på storgården på Hjartøya: – Mønet er rett, tømmeret er bra, og det er ikke svikt i fundamentet. Her er det bare å gå igang, sier han.

KILDE: AFTENPOSTEN.
ole.magnus.rapp@aftenposten.no

ARTIKKEL SOM PDF MED BILDER:
Aftenposten pdf 2 sidig

Off

En av Saltens fremste samfunnsbyggere

I vår nære historie var sjøkaptein Edvard Schønning en av Saltens fremste enere i allsidighet og skaperkraft.

AV ANDOR NORMANN

Han har ikke fått noe varig minne etter seg, noe han så absolutt burdehatt. Dette kan bli en realitet om detfra Miljødepartementet (MD) og Direktoratet for Naturforvalting (ND) blir prioritert å restaurere det praktbygg av en hovedbygning Edvard Schønning fikk oppsatt i 1865 da «storgården» på Hjertøya ytterst i Foldfjorden var hans eiendom. Den ble kjøpt av Miljøverndepartementet i 1975. Siden har hovedbygningen stått uten tilsyn og påkostning. Bygningen er blitt utsatt for hærverk og har i de senere år også blitt brukt til sauefjøs. Tilstandsrapporten fra Fylkeskonservatorensekspertise er likevel positiv for mulig restaurering, men det må skje omgående, og det vil koste en del. Edvard Schønnings fødested var Nygård i Ofoten. Han hadde etternavnet sitt fra Barø-ætta som kom fra Vestvågøy. Hans foreldre drev handelsvirksomhet i Bjerkvik ved Narvik. Edvard kom som liten gutt til Ellingsen på handelsstedet Kjerringøy. Her fikk han lærdom i sjømannskap, fiskeoppkjøp og vanlig handelsvirksomhet, både under Ellingsen og senere under Zahl. På handelsstedet var han som en sønn i huset. Han ble konfirmert på Kjerringøy 24. juli 1853. Hans teoretiske og praktiske dyktighet gjorde at han få år etter konfirmasjonen,får meget ansvarsfulle arbeidsoppgaver hos Zahl.

Skipsfører og ektemann
Det sies at Edvard var av en rastløs natur med stor virketrang. Han ble en samfunnsbygger som ikke bare så muligheter, men som også handlet for å realisere dem. Han ble tidlig en meget dyktig navigatør og skipsfører. Allerede som 19-åring er han jekteskipper på «Columbo», en av Zahls båter. Året etter overtok han kapteinsjobben på Zahls skonnert «Familiens Haab», som da var det størsteskip i gamle Folden Amt. Hans dyktighet gjør at han ikke nøyer seg med å seile til Bergen. Han går seinere inn i «Hansafart» og seiler laster med fisk (sild og klippfisk) fra Hjertøya og Kjerringøy til Østersjøen og Baltikum. Lastenetilbake var ofte korn. Rundt 1861/62 finner vi Edvard Schønning som eier av det som kaltes «storgården» i amtet. Den låpå Hjertøya og var en eiendom på totalt ca. 3.000 dekar. Den hadde en sammenhengende flate av tidlig og selvdrenerende dyrkingsjord på ca. 800 dekar. Gården var kjent som en god korngård. Øya lå sentralt til mens ro- og seilbåter dominerte i fiske og transport. Den lå tett opp til rike fiskeområder utmot Vestfjorden. Innenfor øya delteden fiskerike Foldfjorden seg i Sør- og Nordfold, som med sine sidefjorder, kriker og viker er et unikum av variert nordlandsnatur. Hjertøya har en rik historie medfunn fra eldre steinalder, og med gravrøyser fra jernalderen. Den ligger slik til at det naturlige alltid har vært å ha et nært samvirke med Kjerringøy. Dette var ekstra godt og nært under Edvard Schønningsvirke på Hjertøya. Han hadde allerede etablert seg på Hjertøya da han treffer Marine Elisabeth Hildrum (f. 1838) på Kjerringøy handelssted. Hun var fra Aag i Lofoten og bodde hos sin mors kusine, Anna Elisabeth Zahl, for «å lære husholdning og framferd». De gifter seg 18. oktober 1862, med K. Zahl og skolelærer Peder Larsen som forlovere.

Bonde og bygningsmann
Mellom 1862 og 1865 foregår det mye på denne storgården. Det blir oppført to brygger, derav var en tømret for sildemottak. Det settes opp fjøs, naust, stabbur og diverse uthus. Alle disse husa og bryggeneer for lengst borte. En meget stor og romslig hovedbygningstår ferdig i 1865. Dette var en av de prektigste lafta bygninger i hele Salten. Grunnflatener 8 ganger 13,5 meter, bygd i toetasjer pluss kvist. I kjelleren ble der murt bakerovn, satt opp håndkvernfor maling av korn, og lagd binger for lagring av matprodukter. Første etasje har to store stuer, et stort kjøkken og ditto spiskammer. Andre etasje inneholder seks soverom. Bygningsmaterialene i huset var gammel tjæreholdig furu som det sies ble hogd innerst i Foldfjordene. Hele bygningskroppen og delevegger i begge etasjerer laftet av slik furu. Hovedhuset står der fremdeles som en dokumentasjon over gammel byggeskikkog en svunnen storhetstid. Det er samtidig det eneste gjenværende, men noe medtatte, «monument» over en av Saltens fremste samfunnsbyggere i vår nære historie. Under Edvard Schønnings tid på Hjertøya dyrkes det opp mangedekar av øyas gode jord. Til sluttfør de åtte storfe, to hester og 14 sauer. I tillegg har de gris. De får fem barn hvorav tre leveropp, og har i tillegg tre fosterbarn. De har ellers mange i arbeid ute og inne, og i 1875 er det 14 personer som bor på gården. Det bor da totalt omlag 60 personer på Hjertøya, og øya er egen skolekrets.

Fisker og forretningsmann
Edvard Schønning hadde minst to jekter mens familien bodde på Hjertøya. Disse ble brukt under fiskerieneog til å frakte fisk som skulle selges på nære og fjernemarkeder. Schønning hadde også notbruk. I den tiden var der mange og store sildeår i Foldfjordene. År om annet ble titusener av tønnersild saltet. Schønning var også med sine jekter i Lofoten og kjøpte der betydelige kvanta med skrei som ble saltet. Siden ble fisken tørket på Hjertøyas svaberg. Edvard Schønning var en dyktig og redelig fiskeoppkjøper og forretningsmann. I hans tid ble Hjertøya et senter for fiske og fiskeomsetning. Eget notbruk og handelmed sild og klippfisk gav gode inntekter. Både som bonde, fartøyskipper, forretningsmann og noteier hadde Edvard Schønning bevist sin dyktighet fra han trådte inn på samfunnetsarena som ung mann. Ut ifra sin skapende virksomhet, kløkt og vennlighet ble han en person folk aktet og så opp til i hele Folden Amt. I 1883 velger Schønning å selge eiendom og virksomhet på Hjertøya til den godt holdne notbas Peder Jørgen Augustinussen fra Forstranda i Gildeskål. Familien flytter så til Tordenskjoldsgate i Bodø, og EdvardSchønning blir ansatt som kaptein i Salten Dampskipsselskap. En ansettelsesom varer helt til hans død i 1909.

Dampskibspiken
Edvard Schønning går nå bort fra å føre seilende jekter og galeaser. Han var en av dem som grunnla Salten Dampskipsselskap i 1868. Nå blir han kaptein i «sitt» selskap.I denne brytningstid mellom seilogdampbåter blir hans store kunnskaper som navigatør og fartøylederekstra verdifull. Han er kaptein i 1884 på Saltens D/S «Namsos» som går i gods og passasjertrafikk mellom Bodø og Narvik. Deretter blir han kaptein (utleid?) på S/S «Fiskeren» som eies av Vesterålske og som går i hurtigrutefart på kysten, med Bergen som hovedbase. Han blir i lengre perioder borte fra sin Marine og familien i Bodø. I en alder av knapt femti år var Edvard Schønning fremdeles en vakker og tiltrekkende mann, og isin fulle manndoms kraft. Ombord i «Fiskeren» er også ansatt den unge dampskipspiken Kristine Olsen. Hun og kapteinen går inn i et langt kjærlighetsforhold som først resulterer i en datter som dør bare en måned gammel.Tre år deretter føder Kristine den 24. februar 1890 sin kjære Edvard en sønn. Han døpes 11. mai i Johanneskirken i Bergen og får navnet Einar Edvard Schønning. Han blir i sin tid, i 1955, far til Margaret Schønning Skorpen, som er den jeg i den siste tid har hatt mye kontakt med angående hennes bestefars og hans families liv og virke. Edvard og hans hustru i Bodø, Marine, som han har delt så mangegleder og sorger med, er fortsatt et forelsket ektepar. Edvard og Kristines lille sønn kommer i fosterhjem i Bergen, men der blir han bare ett år. Tante Lina, Edvard og Marines fosterdatter, henter Einar Edvard til Bodø der han fikk vokse opp i et godt og trygt hjem hos Marine og sin far. Hun blir en god mor som elsker dette kjærlighetsbarn som sitt eget, og de blir knyttet nært til hverandre så lenge hun lever.

Kaptein på «Folden»
Edvard Schønning overtok så kapteinsjobben på det nye og prektige dampskipet «Folden», som gikk irute mellom Bodø og Narvik. Herble han en aktet og beundret kaptein. Han hadde i fullt monn sine evner som navigatør og trygg kaptein i behold. I 1902 blir «Folden» leid av Den Norske Studentersangforening som turskip på en «koncerttourne» som det het, langs store deler av Norges kyst. Det ble skrevet bok om denne turen, og der heter det blant annet: «Kaptein Schønning var da også en Type paaden brede og hyggelige Soliditet. Naar han stod på kommandobroen og fortalte en av sine Nordlandshistorier, som verken manglede Saft eller Kraft, var der almindelig jubel». Virketrangen og rastløsheten var fremdeles i ham. Han var en skapende og svært aktiv person helt til det siste. I Salten Dampskipsselskap ble det ofte sagt om dem som gjennom dyktighet og virketrang kom seg fram i rederiet, at de beviste at de var noen ekte «Schønning-gutter». Edvard Schønning dør «på sinpost» i 1909. Han skulle ta «Folden» til kai i Narvik, og der faller han om og dør på broen. Hans gravstøtte står kanskje enda på Bodø kirkegård. Det eneste virkelige «monument» som står igjen etter denne dyktige og skapende personlighet er den prektige hovedbygning han fikk reist på det som i gammel tid hette «storgården på Hjertøya». Salten Veteranbåtlag og andre positive krefter har gått inn for å få restaurert denne bygning, og vil gjerne danne en stiftelse for dette formål. Stedet kan bli et viktig knutepunkt for båtfolket og den fjord-/økoturisme Veteranbåtlaget har organisert og begynt å utvikle. Fylkeskonservatoren sier klart i fra i sin tilstandsrapport at dette store og laftede bygg kan restaureres, men at der må til en betydelig organisatorisk og økonomisk innsats. Det er først og fremst opp til Staten som eier (MD og ND) å vise vilje og økonomisk ansvar for restaurering av bygget. Dette er riktig og viktig både ut i fra miljø- og kulturhensyn. Vi som har jobbet med denne saken i mange år møter nå stor forståelse hos Fylkesmannen i Nordland. Vi tror at hovedbygningen på Hjertøya kan bli restaurert og igjen komme i fokus, men da må det visesden nødvendige velvilje til økonomisksatsning på dette prosjekt fra dagens eiere. Historisk fortjener Edvard Schønning sitt minnesmerke. Hjertøyas hovedbygning i restaurert stand og brukt av allmennheten, er et slikt minnesmerke og kulturminne i det kulturlandskap bygningen har stått i siden den ble reist av Edvard Schønning i 1865.

KILDER:
ÅRBOK FOR STEIGEN 1976.
SVEIN FYGLE:«GAMMELT FRA HJERTØYA I FOLLA ”KORRESPONDANSE
BILDER: MARGARET SCHØNNING SKORPEN.
redaksjonen@saltenposten.no

SE ARTIKKEL SOM PDF MED BILDER:

Saltenposten PDF første side
Saltenposten PDF andre side

Fatal error: Cannot create references to/from string offsets nor overloaded objects in /var/www/web/wno313354/wp-content/plugins/muki-tag-cloud/widget.php on line 230